Heidi Karine Ljosland: tekst og omtale

DIKEMARK

Dikemark sykehus ligger vakkert til ved vannene og skogen, i passe reiseavstand fra byen. De spesielle murhusene kan virke fremmedartet slik de kommer til syne, der ute på landet. Fargene på de forskjellige bygningene ,(avdelingene),er blekrosa, skittengrønne eller grågule. De gir en følelse av tilbaketrukkethet. Noe som ikke er tilfeldig.

På femti og sekstitallet gikk skoleveien min igjennom sykehusområdet. Det var omkranset av et høyt gjerde. Vagt kan jeg huske luftegårdene. De lå på skyggesiden av avdelingene. Det hvilte en viss uhygge over dem.

Menneskene jeg møtte gikk i flokk. Pasienter med pleiere. Noen pasienter var enslige vandrere. Damene var kledt i et slags stripet bunadstoff. Mennene hadde på seg vadmelsbukser og lyse lerretsjakker. Deres egne klær hadde de ikke tilgang til. Alle skulle se HVEM DE VAR.

På skoleveien hadde jeg mang Singer. Han gjette sauer. Vi kommuniserte gjennom gjerdet. Han var stum.
Han som vandret langs veien med en liten koffert. Stolt viste han oss innholdet, som var edle steiner. Vi barna så at det var gråstein, men vi sa ingenting.
Hun som røkte store tobbakspølser, hvor papiret var godt gammeldags dopapir.
Vi frydet oss over henne.

Av maleriene er noen basert på gamle fotografier i et album som tilhørte mine besteforeldre. De var pleiere på Dikemark fra 1928 og hele sitt yrkesliv. Menneskene på maleriene er ikke gjenkjennbare.

Andre malerier er av interiør fra de tomme bygningene, slik de står i dag.
Jeg har forsøkt å gjengi en stemning. Fargene fra Dikemark går igjen i maleriene.
Dikemark er i dag delvis fraflyttet. Kun noen få avdelinger er i bruk.
Et asylmottak holder til i en av bygningene
Ingen vet hva som skjer med Dikemark. Trær og busker dekker snart fasader og gangveier.

Jeg som husker Dikemark som et levende samfunn, opplever det vemodig å se stedet i dag. Livet fra personalet, som kom fra alle landets kanter. Luktene fra fjøs og sagbruk. Gartneriet og det vakre park anlegget, hvor pasientene rakte gyllent løv om høsten.
Asyltanken hadde viktige kvaliteter. Natur, arbeid , samhold og sjelelig hvile.

At Dikemark som et sted hvor mennesker ble innelåst bortgjemt og fratatt sin verdighet og et forlatt kapittel er godt. Mange lever i dag en tilbaketrukket og skjult tilværelse, med sine forskjellige diagnoser. Ensomme liv, uten felleskap. Bunadene er borte ,men det å ha en psykisk lidelse er fortsatt et stigma, som bæres skjult. Vi har et stykke å gå. De fysiske gjerdene er borte. Men de usynlige indre DE ER HER.

Dikemark - Kulturmiljø - Bakgrunn
Av Leif Anker

Kristiania kommunale sindsygeasyl på Dikemark tok i mot de første pasientene i juli 1905 da mannsavdelingen sto ferdig. Pasientene ble overført fra byens gamle asyl Prinds Christian Augusts Minde i Storgata i Oslo. Asylet her ble endelig nedlagt da kvinneavdelingen på Dikemark sto ferdig i 1908. da var Dikemark er helt moderne anlegg, bygget fra grunnen av som asyl – fristed – i skjermete omgivelser et stykke fra byen.

Planene om et nytt asyl for byen ble utredet av byggekomiteen for nytt Ullevål sykehus i 1892-93. Arkitekt Victor Nordan presenterte i 1895 et utkast for samlet utbygging med felles økonomibygninger og administrasjon for sykehuset og asylet. Asylet ble foreslått som et lukket anlegg med bygninger etter mønster av de store paviljongene på St. Hans hospital i Roskilde. Et forslag om å utrede asyl etter ” det koloniale system” vant fram samme år. Kolonisystemet var behandlingsmetode, arbeidsterapi som ledd i helbredelse og tilbakeføring til samfunnet. Samtidig var det også ansett for å være en billig driftsmodell ved at mindre bygninger kunne reises raskt ved utvidelsesbehov, og gjerne med pasientenes arbeidskraft noe som var et avgjørende argument for beslutningen om å bygge et kolonianlegg.

Forbildet var det åpne anlegget Alt- Scherbitz i Sachsen som var åpnet få år tidligere. Paviljonger og mindre kolonier for arbeidsføre pasienter var forbilde for en rekke sykehus i Norge og andre land i tiden etter 1900. Dikemark ble valgt fordi det ikke var urimelig langt til jernbane, Heggedal og Asker, det var grunnlag for stor gårdsdrift og skogbruk, samt fallrettigheter til kraftstasjon ved utløpet av Verkensvannet.

Opprinnelig ble sykehuset planlagt for 320 pasienter, sengetallet ble utvidet til 373 ved åpningen av kvinneavdelingen i 1908. Dikemark ble utformet med utgangspunkt i paviljongbygde sykehus som f.eks. Ullevål. Anlegget ble planlagt med en ”centralafdeling”, delt i manns og kvinnesider som i de eksisterende lukkete asylene, men med de enkelte avdelingene plassert i egne paviljonger.
Bygningene ble plassert med sikte på å gi mest mulig luft og lys, minst mulig grunnarbeider og samtidig ha plass til framtidig utbygging.

Det opprinnelige anlegget kan for enkelthets skyld deles i tre:
Gårdsdriften med driftsbygninger på sørsiden av demningen, umiddelbart nord for demningen ble det bygget hovedkjøkken, vaskeri, kjelehus, og administrasjonsbygg, med hovedport, mottaksavdelinger og verkstedbygg vis-a-vis. Sykehuspaviljongene ble lagt spredt, dels i skrånende terreng opp mot Slottsberget og skogen. Direktørvillaen og pumpestasjonen ligger tilbaketrukket mot Verkensvannet skilt fra sykehusområdet av Heggedalsveien. Kraftstasjonen, sagbruk og likhus ble for en del spredd i utkanten av området, øst for økonomibyggene.

Pasientene ble tatt i mot i egne observasjonsavdelinger ”motagelsesavdeling” Kurhus 1 og Kurhus 2 for hhv menn og kvinner, sentralt plassert på hver side av midtaksen mellom Administrasjonsbygget og det nåværende Legebygget, opprinnelig verkstedbygg. Sammen danner disse bygningene anleggets sentrum også i formal forstand. Fra mottaksavdelingene ble pasientene fordelt på avdelinger for rolige (Pensjonatet Hospitset), halvurolige (Slottet, Borgen) og urolige, med de urolige avdelingene plassert lengst bak mot åsen og skogen (Utsikten, Klosteret). Organiseringen og graderingen har sterke likhetstrekk med de lukkete anleggene hvor pasientene også ble klassifisert med de dårligst fungerende innerst i anleggene.

Planene om kolonianlegg ble aldri realisert. Få år etter ble anlegget utvidet først med en vaktavdeling med 50 plasser for urolige menn, Bjerget 1911 og tvillingavdelingen for kvinner Lien med 60 plasser i 1913. Deretter fulgte Bjørkeli (1919)og Kringsjå (1921) for betalende pasienter, hhv menn og kvinner.

Ny utbygging fulgte i 1923 da Granli sto ferdig som avdeling for urolige kvinner med 73 senger. Åtte år senere ble det bygget ny vaktavdeling for menn Furuli, ferdig i 1931 med 82 plasser. Siste utbygging før krigen var Dagali (1931), vaktavdeling for kvinner med 120 senger. I 1955 var sykehuset autorisert for omkring 800 senger og hadde belegg på ca 900 pasienter.

To villaer bygd for privat pleie (1909 og 1921) er trolig tegnet av Nordan. De ble overtatt av sykehuset etter pasientenes død og tatt i bruk bl.a. som personalboliger. Villaene er bevart, men ble solgt omkring 1990.

Krigen danner et kronologisk skille i utbyggingen av Dikemark. Etter Dagali (1934) er det ikke bygget flere pasientbygg på området under Slottsberget. Det eneste behandlingsbygget som er reist etter 1945 er 3. avdeling (1962, 120 plasser for langtidspasienter) som ligger sør for gårdsbruket og demningen. Til gjengjeld har det vært en omfattende boligbygging på 1950 og 1960-tallet dels i regi av OBOS.

Spesialskole for psykiatrisk sykepleie og Hjelpepleierskole med internat sto ferdig i 1967 0, rett øst for Dagali og Lien. Skolebygget er i dag nedlagt. Også økonomibyggene er utvidet og snekkerverkstedet ble bygget så sent som i
1949.

Dikemark som kulturminne
Dikemark sykehus må samlet sett sies å være unike i norsk sammenheng. Anlegget har alle vesentlige elementer fra den første tiden bevart med direktørbolig, kjelehus, kraftstasjon, kjøkken vaskeri osv, osv. Autentisiteten er tildels svært høy, om enn bare svake spor er tilbake av luftegårder og gjerder.
Økonomibyggene er trolig de best bevarte fra tiden før 1920 ved noe sykehus i landet. Kraftstasjonen er svært sjelden med sin eldre turbin, generator og hovedtavle. Gårdsanlegget som opprinnelig var en av forutsetningene for sykehuset er i dag eid av Oslo kommune.

Som sykehus speiler anlegget rådende tendenser i den internasjonale psykiatrien i tiden rundt 1900. De eldste bygningene for rolige pasienter har mest utpreget villaform og med relativt beskjedent antall plasser. Differensiering av pasientene kan også avleses i plan ved at det på rolige avdelinger er flersengsrom, mens det er en lang rekke isolater på andre avdelinger.

Bygningenes planforhold og utforming gjenspeiler slik også bygningenes funksjon og
diagnostisering av pasientene. Det er en klar tendens i økende størrelse på sengeavdelingene i tid. Trolig speiler dette en økende andel av diagnostiserte sinnslidende i samfunnet og mindre tro på mulighetene for behandling. Det er talende at all utbygging etter 1920 knytter seg til såkalte vaktavdelinger.
Karaktersistisk nok er siste byggetrinn før krigen er regulær blokk med 120 sengeplasser. Slik sett står Dikemark som en typisk eksponent for tendenser som også ses ved en rekke psykiatriske sykehus fra etter 1900.

Arkitektonisk er de eldre delene av Dikemark et helhetlig anlegg preget av ens materialbruk og volumoppbygging i en forenklet jugendstil med visse historiserende motiver. Karakteristisk er de innbygde verandaene med tre store flatbuete vinduene som i varierende antall og plassering går igjen i alle behandlingsbygg reist før 1930.
Et lite påaktet, men talende trekk er at Nordan tegnet pasientbyggene som asymmetriske med pannetak mens økonomibyggene opprinnelig ser ut til å ha vært symmetriske med platetak. Variasjoner i volumsammenstilling, takflater, vinduer og terrengplassering motvirker et repeterende preg. Formspråket er i hovedsak beholdt, men med større innslag av nybarokke elementer som svungne gavler og ovale vinduer etter 1910, etter1920 kun helvalmete tak, mens øvrige elementer videreføres. Med helvalmete tak følger også fullt utbygde tredje etasjer med pleierboliger.
Dagali med betongbaldakin og takerrasse er det eneste modernistiske bygget på sykehuset før krigen. Delingen av anlegget i en manns- og kvinnesider er fullt leselig fremdeles til tross for alle senere endringer. Hver avdeling har pendant på motsatt side av kjønnskillet, tildels med mindre variasjoner eller speilvending.

Til tross for alle senere endringer er Dikemark et svært godt bevart sykehusanlegg med alle sentrale bygninger intakt. Uteormådet som engang var parkmessig opparbeidet er i dag sterkt forenklet. Blomsterabatter og terasser er i stor grad borte. Det er også de inngjerdete luftegårdene på isolatvadelingene. Mange vil nok savne det første, få det andre.

Takk til Sissel Berntsen for fotografering
Takk til Jon Erik Lunde for omvisning på Dikemark.