Atle Selnes Nielsen arbeider med kinetiske installasjoner. Ideene har som regel lyd som utgangspunkt. Lyd og bevegelse er to sider av samme sak, også i Nielsens installasjoner. Dette bunner i en grunnleggende interesse for lyd som naturfenomen, lydkilder som biologiske varsler om noe som skal eller kan hende. Han forholder seg samtidig til den elektroakustiske musikktradisjonen med begreper som akusmatisk lyd – lyd uten kildereferanser. Her er lyden løsrevet fra enhver kontekst og brukes i kraft av sine klanglige kvaliteter. Han utforsker overgangene mellom nettopp denne kulturlyden og naturlyden.
De siste årene har Atle S. Nielsen laget noen installasjoner med et grovt og industrielt preg, bestående av oljefat, store tannhjul, betong, og med et dystert klangbilde. En av disse er installasjonen Sustain fra 2018 som vises i Oslo prosjektrom. Et halvt oljefat «synger» når en stor hermetikkboks ruller sakte mot utsiden av oljefatet. Boksen fungerer som en mikrofon, med magnet og håndsurret kobbertrådspole mot bunnen. Oljefatet er høyttaler, og den stadige forandringen i kontakt mellom oljefat og hermetikkboks skaper et klangrikt lydbilde som fyller hele rommet. Sustain har et par tilhørende «satelittskulpturer» - Stains - som også vises i Oslo Prosjektrom.