Oslo Prosjektrom
4. - 21. oktober
Plastic revisited retter søkelyset på plastforurensing gjennom tradisjonelle håndverksmetoder. Prosjektet består av en kombinasjon av små og store installasjoner av funnet plast og fotodokumentasjon.
Pippip Ferner har plukket plast i flere år. Gatelangs, i skogen og langs kysten. Det meste kastes. Noe beholdes og brukes i alt fra store temporære installasjoner til små objekter. I Oslo Prosjektrom viser hun arbeider laget av plast tilsvarende 2000 plastbæreposer. Alt funnet i naturen. Plastposer, plastemballasje fra husholdning, jordbruk og industri blir vasket, strikket, vevd eller flettet og synliggjør plastproblematikken gjennom en morbid estetikk.
Plastic revisited retter søkelyset på plastforurensing gjennom tradisjonelle håndverksmetoder. Prosjektet består av en kombinasjon av små og store installasjoner av funnet plast og fotodokumentasjon.
Pippip Ferner har plukket plast i flere år. Gatelangs, i skogen og langs kysten. Det meste kastes. Noe beholdes og brukes i alt fra store temporære installasjoner til små objekter. I Oslo Prosjektrom viser hun arbeider laget av plast tilsvarende 2000 plastbæreposer. Alt funnet i naturen. Plastposer, plastemballasje fra husholdning, jordbruk og industri blir vasket, strikket, vevd eller flettet og synliggjør plastproblematikken gjennom en morbid estetikk.
Et av arbeidene er en vegginstallasjon (225 x 300cm) som består av 14 individuelt strikkete plastremser som er løselig festet sammen og som flyter ut på gulvet. Noen av remsene kan man fortsette å strikke på.
Ca 400 timers arbeid har gått med til installasjonen. Det er derfor et paradoks at det ikke tåler sollys over tid. Det vil si at 400 timers arbeid vil smuldre opp til små biter, og opphøre som kunstverk, men vil allikevel alltid eksistere.
Først som mikroplast - så nanoplast.
På spørsmål om hvorfor hun bruker all sin tid viet til dette, svarer hun:
“Jeg er fly forbanna. Jeg er lei meg. Fortvilet. Vi evner ikke å forstå at vi er i ferd med ødelegge naturen og havet rundt oss. Småbiter av plast vikles inn i tangen, plastposer dupper i vannskorpa sammen med tomflasker, snusbokser, kondomer og q-tips. 15 tonn plast havner i havet hvert minutt. Nå kan det se ut som om havet har vendt sin vrede mot oss. Og med rette. Plasten skylles tilbake på land som et surt oppgulp fra et irritert hav. Langt over en tredel av marine organismer har plast i magen. Hvordan er sjansen deres til å overleve i et hav som vi nå bruker som søppelplass? Øverst troner vi og spiser til slutt vår egen plast.”
Det er lite ved arbeidene som viser til sinne og fortvilelse. På avstand ser -disse arbeidene tvert imot forlokkende ut. De fremstår på en måte meditative og harmoniske, det er først når man kommer tett på at man føler plasten på kroppen. Da gjenkjenner man hvor de fleste posene stammer fra - Kiwi, Rema, Polet, Coop, Joker m. fler.
Som en del av Plastic Revisited blir deler av installasjonene lagt tilbake på tilsvarende steder som plasten ble funnet for så å dokumenteres. Litt som en rekonstruksjon av en krimsak, der man iscenesetter en forbrytelse.
En lang flette laget av funnet rundballplast blir lagt tilbake ved en gård i Lærdal. En 140 meter lang flette henger som en kveil ned fra 10 meter´n på Hvalstrand bad. Strikkete remser på en skogbunn. Dokumentasjonen vises som en del av utstillingen.
Pippip Ferners kunstprosjekt har i snart ti år fokusert på marint mangfold i et hav som blir surere og fylles med plast. Hun har samarbeidet med marinbiologer som har resultert i en rekke arbeider der vitenskapelige referanser omdannes til fabulerende og detaljrike malerier og tegninger. De siste to årene har plasten bokstavelig talt tatt over.
