Heidi Karine Ljosland
Uten Egne Klær
Maleri og tegning
30 oktober - 14 november 2010




Utgangspunktet for denne utstillingen med Heidi Karine Ljosland er Dikemark sykehus, som ligger vakkert til ved vannene og skogen, i passe reiseavstand fra byen.
Trær og busker dekker snart fasader og gangveier. De spesielle murhusene kan virke fremmedartet slik de kommer til syne med de blekrosa, skittengrønne eller grågule fargene. Det er ikke tilfeldig at de gir en følelse av tilbaketrukkethet.

"På femti og sekstitallet gikk skoleveien min igjennom sykehusområdet som var omkranset av et høyt gjerde. Vagt kan jeg huske luftegårdene som lå på skyggesiden av avdelingene. Det hvilte en viss uhygge over dem.

Jeg som husker Dikemark som et levende samfunn opplever det vemodig å se stedet i dag. Livet fra personalet, som kom fra alle landets kanter. Luktene fra fjøs og sagbruk. Gartneriet og det vakre park anlegget, hvor pasientene rakte gyllent løv om høsten.
Asyltanken hadde viktige kvaliteter. Natur, arbeid, samhold- og sjelelig hvile.

Mange av menneskene jeg møtte gikk i flokk, pasienter med pleiere, noen var enslige vandrere.
Mannen som lignet på Isac B. Singer gjette sauer. Vi kommuniserte gjennom gjerdet. Han var stum.
Han som vandret langs veien med en liten koffert og stolt vite oss innholdet - som var edle steiner. Vi barna så at det var gråstein, men vi sa ingenting.
Hun som røkte store tobbakspølser hvor papiret var godt gammeldags dopapir. Vi frydet oss over henne".

Mange lever i dag en tilbaketrukket og skjult tilværelse, med sine forskjellige diagnoser. Ensomme liv - uten felleskap. Bunadene er borte, men det å ha en psykisk lidelse er fortsatt et stigma, som bæres skjult. Vi har et stykke å gå selv om de fysiske gjerdene er borte. Men de usynlige indre DE ER HER.

Takk til Sissel Berntsen for fotografering
Takk til Jon Erik Lunde for omvisning på Dikemark.

Les hele omtalen av utstillingen her: